Vi klipper fra Flacke-posten august 2010
Da er vi vel på plass i Bamako etter noen flotte uker i gamlelandet. Der har vi surfet på bølger av famlieliv, vennetreff, fjellturer og jobbøkter. Vi har mesket oss med savnede herligheter som reker, is og pølser. Vi har brukt mye tid sammen med foreldrene, jentene og guttene våre – ikke minst sjarmtrollet Kasper. Og vi har fått med oss givende dager på Gå Ut Senteret sammen med gode medarbeidere.
"Ørkenrose"
Det er spennende å komme tilbake til Mali. Ikke på samme måte som i fjor. Nå vet vi mer hva vi går til, og vi har det veldig godt her vi er. Men på andre måter. Hvordan har regntida vært, for eksempel? For folket her er de 3-4 månedene fra juni avgjørende viktig for livet resten av året. I år begynte det dårlig med lite regn de første halvannen månedene. Det så kritisk ut i deler av Vest-Afrika. Og bønnene var mange. De siste tre ukene har vi vært velsignet med en god del edle dråper. Vær med å be om rikelig og jevnt regn de neste ukene, slik at avlingene blir gode.
Kirkepresident Etienne Keita og Roar
Men regntida er spennende også på en annen måte. Det er ei tid med generelt laber aktivitet på grunn av regnet. Det berører også virksomheten vi står i her – både innenfor utvikling og menighetsbygging. I tillegg er aktivitetsnivået gjerne lavt på grunn av misjonærenes sommer-fravær. Vi kan gjerne sole oss i at det viser viktigheten av at vi er her. Men minst like mye vitner det om at vi ennå ikke har nådd målet om å gjøre arbeidet egenavhengig. Det er en møysommelig prosess, som handler om å bygge mennesker med hjertet på rett plass. Selv om kirka vokser, er den svak og avhengig av vår støtte i lang tid fremover.
La oss likevel ta med et par sommereksempler på at kirka modnes og tar ansvar. På forsommeren hadde vi noen økonomiseminarer som synliggjorde at kirka er i ferd med å ta mer ansvar for egen fremtid. Videre er det flere menigheter og grupper som har regelmessige samlinger i misjonærenes fravær enn for noen år siden. Og i begynnelsen av august ble tre kvinner døpt i Tambaga – i regi av våre nasjonale medarbeidere. Til slutt et eksempel til etterfølgelse: Hver kveld hele året samles kirkepresidentens familie på tunet til andakt. Store og små er med både i bønnen og når tanker om Guds Ord deles.
Godgutten Jean og Hildegunn
Vi er midt i fastemåneden ramadam. Mange er kraftløse – også fordi det er 8 måneder siden siste avling. Be om både vann og levende vann for khassonkéer, malinkéer, fulanere og de andre folkene her. Nå ser vi frem til at de andre misjonærene kommer ut igjen i løpet av ukene som ligger foran. Takk for oppmuntringer og forbønn – og for gaver til arbeidet!
En liten hilsen fra Bamako – like før vi reiser til et par måneder med ferie og jobb i Norge. Det første året i Mali har vært både godt og krevende. Vi har blitt kjent med mange spennende mennesker – tross språk- og kulturutfordringer. Og vi har sett at det nytter – det blir ganske mye ut av de relativt små ressursene vi har til disposisjon. Liv er forandret – både ved evangeliets kraft og gjennom de ulike prosjektene våre.
På bloggen vår har vi skrevet om noe av det som har skjedd siden siste flackepost. Vi har blant annet flytta til det huset der vi håper å få bo resten av vår tid her. Det ligger tvers over gata ved kontoret og gjestehuset vårt. Nå kan vi komme og gå til arbeidsplassene våre tidlig og seint – uten å kjøre i den enerverende trafikken her.
Ellers har vi hatt en periode med mye opplæring i samarbeidskirka vår. Etter påske starta vi et nytt løp som sikter på å bygge integrerte ledere som tjener Gud og mennesker med et helt hjerte. Det begynte med seminar i Bafoulabe og følges opp i mentorgrupper i distriktene. Gerson Celeti fra Gå Ut Senteret var her i flere uker for å sette det hele i gang. Neste år skal årets deltakere lede nye grupper. Be om at Gud gjennom dette må forme oss slik han vil!
I mai hadde vi dessuten økonomiseminar i de fire distriktene. Det er en oppfølging av en ny økonomimodell, som skal ansvarliggjøre kirka, klargjøre ansvarsforhold og hjelpe kirka til å bli gradvis mindre avhengig av misjonen. Sjøl håper jeg også på færre spørsmål om penger når vi møter kirkas ledere, slik at vi sammen kan fokusere på det viktigste.
Det største vi opplever her er når nye blir døpt. Og det skjer stadig. Ved påsketider var det dåp i flere av menighetene, i tillegg til at 25 malinkéer ble døpt på den årlige malinkéleiren. Dagens oppslag på normisjon.no er forresten om sjelden fulanerdåp her. Nylig ble 6 nye døpt i Oussoubidianja. Der har det skjedd mye spennende de siste månedene med blant annet nye kristne og brenning av amuletter. De siste ukene har noen venner fra Ghana vært der og gjort opptak av hele NT på khassonké. Det blir en ny mulighet for de fleste i området, som ikke kan lese eller skrive. Da har vi vært med i hele prosessen fra å gjøre khassonké til skriftsspråk, via lese- og skriveopplæring til å oversette og utgi NT og annen litteratur på papir - og nå også på kassetter. Stort!
En av Ecuadormisjonærene våre sa en gang at de merket det der ute når det var sommerferie i Norge. Da hvilte misjonsforeningene og manges bønneliv. Våre nasjonale søsken trenger oss like mye om sommeren – og det er makt i foldede hender!
Nå gleder vi oss stort til å være sammen med jentene og guttene og foreldrene våre – i tillegg til alle dere andre som vi håper å treffe i løpet av sommeren.
God sommer til dere alle!
I stedet for bildene i Flacke-posten, tar vi med et fra søndagsskolen i N'tomikorobougou sist søndag.
Og fra den felleskristne bønnevaken på stadion pinsedag.
I januar innførte vi en ny modell for pengeoverføringer fra misjon til kirke. Den sikter på å ansvarliggjøre kirka og hjelpe den til gradvis å bli mindre avhengig av misjonen. I februar vedtok kirka et nytt reglement som blant annet tydeliggjør ansvarsforholdene mellom kirkas tre nivåer – synode, distrikt og lokalmenighet. Men en ting er å vedta noe på et papir – mer møysommelig er det å sette det ut i livet.
Derfor startet vi i går en serie seminarer for å lære opp lederne på de tre nivåene til gode holdninger og ryddig praksis. Det begynte i Bamako og vil i mai bli videreført i de andre tre distriktene – Oussoubidiagna, Bafoulabé og Tambaga. Det er Siaka Coulibaly (vår regnskapsansvarlige), Justin Tierou (kirkas kasserer) og Therese Glendrange, som står for undervisningen. Og den sikter både på ”hodet, hjertet og hendene”.
Siaka og Justin i aksjon på økonomiseminar i Bamako.
Når vi skal bygge ledere, så har vi tradisjonelt vektlagt ”hodet” (kunnskap) og ”hånden” (ferdigheter / hvordan gjøre ting). Slik har det kanskje vært både i Norge og i Mali. Fortsatt trenger vi å øke kunnskapen og ferdighetene, men det største behovet fremover er kanskje å styrke hjertesiden. Vi trenger å hjelpe hverande til intergitet og ekthet i livene våre, slik at det blir sammenheng mellom det som er inni oss og det vi sier og gjør. Vi ønsker å bygge ærlige ledere som følger Jesus av et heilt hjerte og tjener Gud og mennesker med troskap.
Etter påske startet et nytt løp her for en slik disippel- og lederutvikling. I Bafoulabe hadde vi samlet både formelle og potensielle ledere av kirken til seminar sammen med en del misjonærer. Det ble starten på en prosess med mentorgrupper i distriktene, som fremover skal samles ukentlig for å hjelpe hverandre til vekst. Dette er et ledd i Normisjons nye program for lederutvikling i samarbeidslandene våre (COLT). Gerson Celeti fra Gå Ut Senteret, som er med i pilotgruppen for COLT, er her i flere uker for å undervise og modellere en god prosess i gruppene. Dette er så langt tatt godt imot i Bafoulabé og Oussoubidiagna. Denne uken står Bamako for tur. Neste år skal årets deltakere lede nye grupper i hvert distrikt. Be om at Gud gjennom dette må forme oss slik han vil!
Vanligvis skjer det på påskedag. Denne gangen hadde menigheten i N’tomikorobougou, en av ”våre ” 3 menigheter her i Bamako, lagt opp til dåp på langfredag. Bibelen kobler dette sammen: ”Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv.” 11 unike mennesker fikk del i det nye livet. 4 voksne og 7 barn, blant annet 3 barn i pastorfamilien. 7 med full neddykking og 4 med overøsing. Vi kan forresten nevne at det like før påske var 25 som ble døpt på årets malinkécamp – i tillegg til 8 som bestemte seg for å følge Jesus. Det er som sagt ”større glede i himmelen...” – og kanskje et og annet ”shalala” her også!?
God påske! Det er ikke bare et ønske, men et faktum. Det som skjedde i Jerusalem den gangen garanterer for det!
"Det er større glede i himmelen over en synder som vender om..." sier Jesus. Daglig får titusenvis av mennesker nytt liv og forårsaker kontinuerlig gledesfest i himmelen. Sist år opplevde vi det 111 ganger i "kirka vår" i Mali.
Jeg innbiller meg at gleden er ekstra stor når en fulaner kommer hjem - slik vi var vitne til i dag. "Hamalah" ble døpt av Adamah Bah under et fulanerseminar utenfor Bamako. Han har, som mange av dette strengt muslimske folket, gått en lang og seriøs vei frem til dette valget. Men den indre og ytre kampen de kjemper fører gjerne til at de blir helstøpte som kristne. Vær med og be for ham om beskyttelse og vekst i tiden som kommer.
På bildet ser vi fra venstre Adamah, "Hamalah" og Oumar Diallou. Oumar reiser denne uken til Benin for å studere teologi på fulani med støtte fra oss. Be gjerne for ham også - og vær med i festen, om ikke annet med et lite "shalala"!
Mens vi var i Oussoubidiagna for to uker siden fikk vi melding om at vi måtte flytte ut av huset vårt i Bamako innen to uker. Ønsket til den nye eieren veide tyngre enn oppsigelsesfrister og våre behov. Ei uke før fristen, fikk vi ny frist. Da hadde vi bare tre dager på oss på å pakke, nedmontere kjøkken og hangar og flytte våre og en annen misjonærfamilie sine saker og inventar. Men med god hjelp av våre nasjonale medarbeidere er vi nå på plass der vi ønsker å bo resten av tida vår i Mali – like ved kontoret og gjestehuset vårt. Vi var innstilt på halvannen måned ”i koffert” på gjestehuset. Men en raus kollega, Therese Glendrange, som skulle bo i det nye huset fram til sommeren tilbød seg å flytte tidligere. Vi har fått det veldig bra her og nyter at det er bare ett minutt til jobb for oss – og ikke minst at vi slipper den enerverende trafikken to ganger om dagen. Mer om den en annen gang. Her er huset - og en nabo...
Når vi var samlet til konferanse i Bafoulabé i forrige uke, var det uro i Bamako. Det begynte med at politiet stoppet en Sotrama (grønn minibuss) og ba om å få se papirene. Bussjåføren brukte litt for lang tid på å finne dem og politimannen ble nervøs. Han var redd for at sjåføren hadde våpen, og skjøt ham. Da brøt det løs. Alle busser og taxier streiket. Det var demonstrasjoner og brenning av dekk og politibiler. Politistasjoner ble angrepet. I Bafoulabé satt vi misjonærer og var glade for at vi ikke var i hovedstaden. Samtidig var vi urolige for at det hele skulle utvikle seg og spre seg. Våre maliske medarbeidere avdramatiserte det hele. 'Det er slikt som skjer.' Og nå er alt rolig.
Nord i Mali, mot Sahara-ørkenen er det også spenning. I flere år har tuaregene krevd større selvstyre. Dessuten er det Al-Qaida-grupper og narkotika- og våpensmugling. Det frarådes nå å bevege seg i ørkenen utenfor Timbouktou. Derfor droppet vi også turen dit i jula. En fransk bistandsarbeider, som ble kidnappet før jul, ble frigitt i siste uke i bytte med 4 Al-Qaida-personer som var fengslet i Mali. Samtidig er 3 spanjoler og 2 fra Italia gisler hos Al-Qaida, som presser Algerie til å frigi fanger. De italienske gislene holdes sannsynligvis i Mauritania mot grensen til Mali. Vi opplever oss trygge her i Mali, som er et av de mest stabile demokratiene i området. Og vi har en god beredskapsplan om det skulle bli uro. Samtidig får vi noen påminninger om at vi ikke kan ta noe for gitt.
Her har ”vinteren” vært varmere enn normalt. Allerede i slutten av januar vippa gradestokken 40. Og i forrige uke var vi i Oussoubidiagna med opp i 43 skyggegrader. Det blir spennende å se hva varmetida bringer, når den begynner i mars-april. Noen blir sikkert lei av temperatur-meldinger herfra, men dette er vel første gangen jeg skriver om det, så det tåler dere nok. Det setter i alle fall sitt preg på hverdagen vår.
Nå er vi nettopp kommet hjem fra misjonærkonferanse i Bafoulabé og påfølgene tur til Oussou med bl.a. samtaler med misjonærer og nasjonale. På konferansen fikk vi gode input av generalfetter Rolf. Og vi vedtok revidert strategi for misjonsarbeidet og retningslinjer for ulike typer ytelser overfor nasjonale. Bildet er fra gudstjenesten i Oussou der Guds Ord blir båret frem av ”lille-Guri” før lesningen og en ung mann bekjente at han var blitt kristen.
Dagen før vi kjørte sør-vestover til hovedstaden igjen, fikk vi melding om at vi måtte flytte ut av huset vårt i Bamako innen 2 uker. Eieren skal visstnok bygge om og selge. Kjedelig, men det eneste som er sikkert i Mali, er at ingenting er sikkert. Vi kunne nevnt mange eksempler på det. Nå er det bare å pakke og nedmontere kjøkken og annet som misjonen har investert i her og flytte det til de andre husene vi disponerer i Bamako. Vi kommer til å ha et rom i gjestehuset vårt til ut i mai, da vi kan flytte inn i det huset vi håper å bo i resten av vår tid her. Det ligger like ved kontoret og gjestehuset vårt.
-------
I begynnelsen av februar var det kirkemøte i Bafoulabé. Det var et interessant møte med representanter for de ulike menighetene i datterkirka vår, EELM. Det er ei kirke i vekst (111 nye døpte siste år), samtidig som den er svak. På kirkemøtet ble det vedtatt ny struktur for kirka, men den store utfordringen og vår hovedoppgave er å utvikle ledere med hode, hjerte og hender som kan tjene folket og menighetene.
Møtet med folk her er både godt og utfordrende. Maliere er gjestfrie og tar imot oss med åpne armer. Og de er unike og ulike individer, som stråler ut mye godt. Vi har mye å lære av dem, blant annet om relasjoner. Samtidig er det mye i kulturen her som kan frustrere. Det gjelder ikke minst forhold til penger, tid og sannhet. Mye er veldig omtrentlig her. Og planlegging er en sjelden vare, for fremtiden er det Allah som styrer.
Endelig – på andre jakttur og andre skudd – 20 meters avstand - fulltreffer. På vei til søylefjellet sør for Bafoulabé med Hildegunn, Jon Solve Strand og Gjermund Lygre. Flott terreng – god rypeviltgryte tilberedt av viltkokken Gjermund. En pause i et ellers hardt program med samtaler og møter fra morgen til kveld. Blant annet kirkemøte for samarbeidskirka vår her – EELM. Alt er vel overstått og vi er tilbake i Bamako til revisjon og forberedelse av misjonærkonferansen i slutten av måneden...
I ”pengegaloppen” slås det fast at 'de penga' er ”til bekymring for fattig og for rik”. Bibelen fremstiller rikdom som en velsignelse, som også kan bli en forbannelse. Slik er det med alle Guds velsignelser når de ikke brukes etter Skaperens hensikt. Og i Luk.12 presenteres vi for både den fattiges og den rikes materialisme, med Guds resept på utfordringen.
Kontrasten er stor mellom et av verdens fattigste land, Mali, og et av verdens rikeste land, Norge. En ting er det synlige gapet mellom overflod og nød. Men også ulikheten i folks forhold til materielle goder. I den rike delen av verden er individualismen og den private eiendomsretten åpenbar. I Afrika er det kollektivismen og relasjonene som på godt og ondt dominerer. Eier du noe, eier langt på vei storfamilien og vennene dine det også. Den som har det største behovet først, får det den trenger. Dette er en kulturell verdi, som gir en viss sosial trygghet og bidrar til at forskjellene ikke blir så store. Samtidig hindrer det planlegging, initiativ og utvikling, fordi det alltid er noen som har et umiddelbart behov.
Samtidig er det mye som er likt. Bekymringene har vi like mye i Norge som i Mali, om enn på ulikt vis. Og penger står i fare for å bli en forbannelse overalt. I rike land er den utfordringen åpenbar. Her i Mali skal du ikke være lenge før du ser det samme. Pengene er nødvendig for utvikling, men kan også være det største hinderet og ødelegge mye. Her bare litt om et par sider ved det.
Penger kan ødelegge holdninger og initiativ. Å gi penger til tiggere for eksempel. Det kan gi en umiddelbar hjelp – om de da ikke går til en av bakmennene som organiserer tigging. Daglig sendes barn ut på gata av voksne bakmenn, flokkvis og med standard utstyr. Samtidig kan gaver til tiggere være med å opprettholde tiggerkulturen i stedet for å hjelpe folk til å hjelpe seg selv. Initiativløshet er også et biprodukt av den nevnte kollektivismen, og av en skjebnetro som her ofte er knyttet til troen på den utilnærmelige Allah.
Penger kan videre skape avhengighet. Afrika har sett mange institusjoner og prosjekter, som lokalbefolkningen ikke har hatt muligheter for å følge opp. Når pengene utenfra stopper opp, blir de stående som monumenter etter ”tubaboene” (de hvite). Derfor er vi opptatt av at alle våre prosjekter bidrar til egenavhengighet og hjelper folk til å hjelpe seg selv. Se lenger ned i bloggen for mer om det.
Også i det kirkebyggende arbeidet er det viktig å ikke bruke penger på slikt som kirka selv ikke kan følge opp. Egenavhengighet er en viktig målsetting i møte med EELM, den evangelisk lutherske kirka som er en frukt av Normisjons arbeid i Mali. Samtidig vet vi at den fortsatt lenge vil være avhengig av vår støtte – både til lederutvikling, undervisning og rådgivning, men også økonomisk. Nesten hver gang vi som misjonærer møter ledere i kirka, er pengespørsmål i fokus. Det har utfordret relasjonene og det fokuset vi ønsker å ha i møte med våre medarbeidere i kirka. Derfor har vi nå vedtatt en ordning som ansvarliggjør kirka, angir en retning mot egenavhengighet og klargjør slik at antall spørsmål kan reduseres.
Det er krevende å balansere og finne trygghet i en god praksis i pengespørsmål. Vi ønskerikke å lukke hjertet når vi daglig møter noen som har det vondt. Og det er så lite som skal til for at vi med vår overflod kan utgjøre en betydelig forskjell i møte med den daglige nøden. Samtidig kjenner vi farene og vet vi at vi heller bør hjelpe på en mer langsiktig måte. Derfor er vi i ferd med å klargjøre noen retningslinjer for misjonærene for ulike typer ytelser.
Og vi utfordrer misjonsvenner og besøkende her til å gi gjennom de vanlige kanalene. Bruk kontonummer 1503 02 13537 og merk gjerne giroen med ”Normisjons arbeid i Mali” eller en annen øremerking (se prosjekter på www.normisjon.no/mali). Unntaksvis åpner vi for direkte gaver utenom budsjettet, men da skal det klareres av oss, slik at det kan bli til best mulig hjelp. Husk: Med små midler kan du gjøre en stor forskjell!
I går var vi på stabstur til Siby. Alle nasjonalt ansatte og misjonærer i Bamako pluss Amadou og Gjermund fra Bafoulabé turet i vei til dette flotte fjellstedet. Og vi fikk oppleve mer enn søyle, ark og klatring som vi har skrevet om her i bloggen før. Spennende søylehuler åpenbarte seg inne i ark-kollossen. Der har ofringer og spådom vært praktisert i uminnelige tider i animistisk ånd - om enn mindre nå etter islams inntog. Vi besøkte også "gamle Siby" med ovner til utvinning av jern fra fjellene i området. Turen ble en god avveksling fra hverdagens utfordringer og styrket fellesskapt mellom oss.
Julebesøket vårt er godt fornøyd når de setter seg på flyet i natt. Eline til Bergen, Kristine til Lundeneset og Åsbjørn til Alta. Selve julefeiringen starta med nattfest på kirketomta i N'tomikorobougou med andakt, teater og mye sang og musikk. Vel halvparten av de om lag 150 fremmøtte kom seg opp til julegudstjenesten morgenen etter. Der sang fire kor, pluss at hvert av de 7-8 folkeslagene som var til stede fremførte en julesang på sitt språk. Etterpå var det festmiddag for alle.
Litt om opplevelsene som bleikansiktene fra nord fikk med seg ellers. Før juledagene opplevde vi 'Dogonland' med sin særpregede urkultur. Hushjelpen vår, Barthelemy, er dogon og var med som guide. På hjemveien besøkte vi Djenne-moskéen, etter sigende verdens største bygning i leire. Den årlige restaureringen etter regntida var ennå ikke ferdig.
I romjula gjorde vi 'Malinkéland'. Der kom vi tettere inn på folk enn vi ofte gjør i byen. Tedrøs og malisk bespisning. Flotte folk og nydelig natur. Og vi så en del resultater av prosjektarbeidet, som har forandret mange menneskers hverdag. For eksempel brønner som Kristine og Åsbjørn har vært med og støttet gjennom Kompis.
Et annet høydepunkt var 'Bali', ei paradisøy i den enorme Manantalidammen. 25-30 landsbyer gikk i sin tid med for å gi strøm til Mali, Senegal og Mauretania - blant annet landsbyen til kirkepresidenten vår. På 'Bali' ble det bading og soling sammen med familien Haugsjå. Hølje, Kristine, Åsbjørn og Roar ble igjen og overnattet under åpen himmel, fullmåne og stille musikk fra fugler og dyr. Dagen etter jaktet vi på 'Grisøya'. Der fikk vi nyte - noe som skal være viktigere enn å skyte. Vi så blant annet apekatter og klippegrevling i hopetall.
Men bare et av øyas mange vortesvin kom vi over. Eller rettere sagt - det kom over meg, Roar. I hvert fall nesten. Hølje kom over det og det ble skremt ned mot meg. Da det fikk øye på meg, bråsvingte det og skrenset et par meter fra meg, før det forsvant i buskaset. Jeg rakk ikke å bli redd for å bli spiddet av beistet. 2-3 sekunder var heller ikke nok til å avsikre og skyte for en som da hadde hatt ei hagle i hånda for første gang i bare ti minutter. Et minne for livet, som fort kan spinnes til en mer dramatisk jakthistorie når den skal gjenfortelles for barne- og oldebarn.
Etter nyttårsfeiring med misjonærkolleger og andre besøkende på gjestehuset, fikk Kristine og Åsbjørn tatt seg ut med klatring i Siby. De imponerte med å beklatre klipper med vanskelighetsgrad 6a+. Det er ikke bare Sunnmørsalpene som teller nå. Og da har vi ikke skrevet noe om møtet med falske eller korrupte politifolk, markedsliv, badeliv, trafikk, magesjau... Men da hadde enda flere falt av lasset...
Kjappe sluttkommentarer fra de Norgesfarende like før avreise:
Kristine: Bamako er bra, men bushen er best. Dyra er flotte, men menneskene gir størst inntrykk. Fourou-fourou er godt for munnen, men ikke for magen.
Åsbjørn: Mmmmm, kultur!
Eline: Mmmmm, peanøttsaus!
Vi klipper fra julenummeret av Flacke-posten advent 2009
Julebrevet vårt kommer i år som flacke-e-post. Og det blir nok litt lengre enn våre normale julebrev, i og med at vi har opplevd flere forandringer enn normalt. Vi skriver advent, men har vært herlig fri for julereklame, nisser, glimmer og slaps. Hva da med julestemningen? Det nærmeste jeg kommer er vel da vi for ei uke siden satt rundt et bål i en khassonkélandsby med omgivelser og atmosfære mye mer lik det Jesus ble født inn i. Esler og sauer og høner og trau og strå... Men hovedsaken er at han kom – og at han satte det store skillet i verdenshistorien. Det gir glede og håp for alle mennesker og folkeslag.
Men la oss ta det fra begynnelsen og følge opp tradisjonen med julebrevet som en liten årsrapport. Våren gikk i stor grad med til forberedelser ved siden av jobb på halvtid – fransklæring, Gå Ut Senteret og bistandskurs. Og oppussing av vårt nye hjem i Nyevegen 4 på Åkra. Dit flytta vi i juni, før generalforsamling i Trondheim og ferie på Flackebo. På Sunnmøre ble det mye familiebesøk, soling, bading, fjellturer og alt det som hører til det gode liv der. I august fikk vi i siste liten leid ut huset vårt i Stavanger. Og vi fikk noen gode dager sammen med jentene og guttene våre.
Kristine går nå siste året på Lundeneset Videregående skole – en flott internatskole som lever opp til mottoet: ”Hjemmefra, men ikke alene”. Russeliv og friluftsliv, skole og jobb, venner og et mangfold av aktiviteter. Den jenta der kjeder seg ikke, selv om foreldrene er i sør og Åsbjørn er i nord (Øytun FHS).
Eline strir med krevende studier på handelshøyskolen i Bergen, og har slått til med langt bedre karakterer enn hun forventet. Hun bor sentralt med ei venninne og satser på bachelor før sommeren. Ellers jobber hun på restaurant, er aktiv i studentvelferd og trives godt mellom de syv fjell.
Hanne og Tor Halvar sørga for årets høydepunkt da lille Kasper ble født 21. juli. Han setter nå dagsorden i deres nye studentleilighet i Oslo. Sjarmtrollet får representere familien denne gangen. Hanne har i høst hatt pause i medisinstudiene og tar fatt på de to siste årene etter nyttår. Tor Halvar studerer data, men pauser seg med Kasper i vår.
De nybakte stolte besteforeldrene fikk med seg dåpen til Kasper dagen før de satte seg på flyet til Bamako i Mali. Der leder Roar Normisjons arbeid, mens Hildegunn studerer fransk og har ansvar for gjestehuset i hovedstaden. Vi bor godt i romslig hus med hage i bydelen Korofina. Bartelemy velsigner oss med god kokkekunst og pliktoppfyllende husstell. Han har gifta seg med Salomi og fått lille Jean siden han hushjalp meg da jeg vikarierte her høsten 2004.
Den første høsten i Mali har vært begivenhetsrik og inntrykksfull. Å leve som rike i et av verdens fattigste land er både krevende og meningsfullt. I møte med mennesker som
sliter med livet kan vi ikke lukke hjertene våre. Men ofte må vi lukke lommebøkene, selv om det vil koste oss lite å hjelpe. Penger kan nemlig ødelegge holdninger og skape avhengighet. Men de kan også forandre folks hverdag, om de brukes som hjelp til selvhjelp. ’Det er forskjell på å gi mennesker fisk og å lære dem å fiske.’ ...
---
I Mali er folk fattige, men samtidig rike. Det kan være veldig tålmodighetskrevende å være her, men også veldig givende. Vi har mye å bidra med, men også mye å lære. Gjestfrihet for eksempel. Og kollektiv solidaritet når noen sliter. Eller å få trafikken til å flyte, selv om den er kaotisk...
---
Nå gleder vi oss stort til Eline, Kristine og Åsbjørn kommer til oss i jula – med pinnekjøtt... Vi skal feire og vi skal ture til øst og vest. Jakt og klatring blir det også. Og vi vil tenke på og skype med Kasper & co og våre kjære foreldre i Ulsteinvik og på Karmøy.
Normisjon har 3 bistandsprosjekter i Mali med mange ulike aktiviteter som kan hjelpe folk til å hjelpe seg selv. Lese- og skriveopplæring, skoler, brønner, møller, helsehager, hygienetiltak, fødestuer, apotek, helseopplæring, kamp mot kjønnslemlestelse... Det meste sikter særlig mot kvinnene. "Hjelper du ei kvinne, hjelper du hele familien. Hjelper du en mann, hjelper du bare ham." Alt dette skjer i noen av de fattigste kommunene i dette som lenge har vært blant verdens fem fattigste land.
Og det nytter! Med relativt små ressurser er det mangfoldig tusen mennesker som har fått endret sin hverdag radikalt. Vitnesbyrdene om det var mange og sterke når vi i begynnelsen av denne måneden var på rundtur for å se på prosjektene sammen med Marianne Skaiaa fra bistandsnemnda og Nils Magnar Sture fra hovedkontoret vårt. I mange landsbyer ble vi tatt imot som konger med festkledde folk, sang, musikk, dans, jegersalutter, teater, taler og gaver i form av geiter, høner, haner, kulår og markens grøde. Det var tydelig at takknemligheten var stor, samtidig som ønskene og behovene for fremtida også ble rikelig servert.
Hele veien ble det understreket at dette ikke er vårt prosjekt, men deres prosjekt. Om ikke befolkningen selv tar ansvar, blir det ingen varig virkning av dette. Derfor begynner vi ikke noe prosjekt uten at vi har jobbet lenge og grundig med å motivere og sikre lokalt eierskap. For å lykkes med det er det nødvendig at misjonærene kommer tett innpå folket over tid, og da må de igjen kjenne både kulturen og de lokale språkene. Dette er nok en hovedgrunn til at misjonens prosjekter ofte er vel så bærekraftige som mange andre utviklingsprosjekter med hjelpearbeidere som bare er der i 2-3 år. Penger kan skade og skape avhengighet, men de kan også bidra til varig forandring om folk hjelpes til å hjelpe seg selv.
Også når vi skal bygge disipler og menigheter er det hjelp til selvhjelp som duger. Misjonæren skal ikke være den som glimrer med sitt nærvær. Samtidig har vi en viktig rolle, ikke minst som medvandrere, rådgivere, modeller og lærere. Vi skal ikke gjøre "jobben", men styrke de nasjonale, slik at de kan gjøre det. Mot slutten av turnéen vår feiret vi gudstjeneste med våre søsken i Oussoubidiania. Guds hjelp gis også når vi ikke kan hjelpe oss selv. Og den er, som de diakonale prosjektene, for alle uavhengig av tro, hudfarge, utdannelse og status.
Det yrer av sauer og folk for tida. Sauene slutter etterhvert å yre. De blir slakta - til minne om da Abraham ofra en sau i stedet for Ismael. Ismael er sønnen som Abraham fikk med trellkvinnen Hagar og regnes som arabernes stamfar. Kjøttet deles denne helga raust med alle som ikke har, og spises som festmat. Tabaski-festen markerer også slutten på pilegrimsreisene og er muslimenes største årlige fest. Mange har vært i byen for å kjøpe seg nye klær for anledningen. Moskéene besøkes og vi hører bønnerop lang vei.
Jøder og kristne tenker at sauen ble ofra i stedet for Isak. Abraham fikk Isak med kona si, Sara, og han er stamfar til jødene. For oss kristne peker dette dramatiske offeret, som omtales i 1.Mos.22, på det som skjedde da Gud ofra sin egen sønn i vårt sted. Det er det store budskapet om soning og forsoning som alle trenger, både i Norge og Mali.
Bildet viser noen kandidater som ennå ikke er slaktet midt i den tre dager lange festen.
Mange møter på en gang, men når folk først kommer fra alle kanter er det greit å kombinere. 8 dager med arbeidsutvalg, misjonærmøte, seminar og Comite Mixed. De to siste var sammen med nasjonale ledere og kamerunesiske misjonærer. Godt fellesskap og konstruktive samtaler om viktige tema som lederutvikling, evangeliseringsstrategi og kirkedisiplin. Johannes Redse, rektor på Gå Ut Senteret, gav oss god undervisning - bibelsk fundert og tilpasset den maliske konteksten. Noe av konklusjonen er at disippelbygging og lederutvikling henger sammen og er grunnleggende for kirka fremover, og at misjonærenes rolle er å være medvandrer, rådgiver, underviser og modell.
Her ser du misjonærene samlet utenfor huset "vårt" - og seminardeltakere fra Bafoulabé synge på gudstjenesten i N'tomikorobougou.
Jeg funderte litt på det etter gudstjenesten i N'tomikorobougou i dag. Både nordmenn og maliere er ganske prega av tradisjoner og kultur - på godt og ondt. Vi holder oss gjerne til det vi er vant til og trygge på. Det kan være både rett og godt. Men det kan også hindre vekst. Samtidig synes jeg at jeg ser en viktig forskjell - norsk og malisk jantelov er ulik. I Norge går tradisjonalisme og jantelov hånd i hånd og preger ikke minst mange i aldersgruppen 40-50+. "Slik har vi alltid gjort det." og "Tro ikke at du er noe!". Jante kveler frimodighet og hindrer oss i å ta ut det potensialet som Gud har lagt ned i oss. I Mali fins det nok en variant av janteloven som går ut på at du ikke skal stikke deg frem og være viktigere eller rikere enn andre. Men den kveler ikke på samme generelle måte.
På en gudstjeneste her kan mye skje som vi ofte ikke opplever i Norge - ikke minst mer eller mindre spontan involvering fra salen. Mange kommer med vitnesbyrd, ber eller ber om forbønn. Nye folk presenterer seg. Dialog eller kommentarer til predikanten midt under talen. En liten hvil på benken underveis - eller ut å gå litt. Bruk av hele kroppen i lovsangen. Frimodighet i sangen som ikke alltid står i stil med kvaliteten. Ofte lurer jeg på om sangen og musikken skal være slik i denne kulturen eller om aktørene er umusikalske. Noen ganger kaotisk utakt og andre ganger taktisk nydelig. En slik fri og avslappet væremåte ser vi ikke overalt - men herlig oftere enn i gamlelandet, der jante har en dypere virkning.
Her som der ønsker vi å oppmuntre folk til å gå et skritt utenfor sin egen trygghetssone. Vi vil være med å frigjøre noe av den frosne kapitalen som fins - gullet som Gud har gitt den enkelte av oss - Guds mangfoldige nåde som vi skal tjene hverandre med. Ut med jante! Slipp livet løst - det er Guds!
Vi går på hasj. Lørdag ettermiddag. Og så drikker vi litt etterpå. Sammen med andre tubaboer (=hvite), blant annet noen NLM-misjonærer her. Vi holder oss helst i området rundt Bamako. Og det føles veldig godt, både for kropp og sjel. Nå vet dere det. Ellers kan vi opplyse at hasj er den franske uttalen av "h" og kjelenavnet til HHH, en internasjonal turbevegelse.
Denne lørdagen droppet vi hasj og tok vår egen tur i fjellene bak Hippodrome, der vi har vår hovedbase. En nydelig tur i forfriskende vind og like utenfor en kraftig regnbyge som skylte over Bamako. Fjellene rundt her er bygd av "etasjer", og vi gikk rundt "sykehusfjellet" på nest øverste etasje i flott terreng. Skaperen har sannelig strødd ut noen godbiter i Mali også. Her er et bilde med litt av utsikten mot byen.
Lørdag var det tid for åpnings/info-møte for det nye kvinneprosjektet i N'tomikorobougou, en bydel i Bamako. Ordfører, landsbysjefer, ledere i diverse kvinneorganisasjoner, muslimske ledere og kvinner med forventninger møtte opp til informasjon og hilsener. De mange som hadde ordet, utfordret kvinnene til å ta ansvar og myndighetene til å gi tomt til det nye prosjektet. Prosjektet vil ikke minst hjelpe kvinnene med opplæring og helseforebygging, og samordne ulike tiltak for å bedre kvinnenes situasjon i denne fattige bydelen. Foreløpig skjer det i leide lokaler. Og Therese Glendrange har ansvaret fra vår side, sammen med Marie Coulibaly. Hjelper vi kvinnene, så hjelper vi hele familien og hele landsbyen. Det er ikke alltid det skjer når vi hjelper mennene. Derfor retter mange av våre prosjekter seg nettopp mot kvinnene.
Anderledes anderledes...
Vi var forberedt på en anderledes kulturell opplevelse når kl. 20.05 endelig fant lokalene for bryllupsmiddagen vi var invitert i. Vi likte ikke at vi var fem minutter forsinka, for i invitasjonen var det presisert "20.00 presis" og brudens far hadde vært statsråd i utdanningsdepartementet... Brudgommen var en kjenning av misjonen og nettopp ferdig med medisinstudiene. Opplevelsen ble anderledes enn det vi forbandt med bryllup, men også anderledes enn det anderledes vi forventet - på to måter.
Lokalene var tomme da vi kom og uten tegn på forestående fest. Var det feil sted? Nei, de var bare forsinket, ble vi forsikret. Etter en halv time kom neste gjest - også tubago (= hvit). 21.30 begynte noen andre gjester å komme. De forventet tydeligvis forsinkelser. 22.30 kom endelig brudeparet. Det var bare det at det skulle være to brudepar, og det siste kom 23.30. Da kunne de servere middagen - som var blitt kald. Den kulturelle tolkningen vi fikk var at vi er i Afrika. Og her går ikke tida - den kommer.
Den andre kulturelle anderledersheten var at festen var preget av en ungdomskultur, som rktig nok hadde mange afrikanske innslag, men som enda mer lignet på en universell ungdomskultur. Høy musikk, mye plast og lite innhold. Og brudeparet druknet i det hele - bortsett fra at de måtte ta sine første dansetrinn (se bildet). Vi har visst rundet de femti...
Skal vi oppleve malisk bryllup, må vi til bushen, ble vi fortalt etterpå. Vi ser frem til det...
Menighet med håp...
Etter ei kort natt var det opp til gudstjeneste i den tredje menigheten vår i Bamako (de andre - se tidligere bloginnlegg). Den ligger i Falayan Plaque, halvannen mil unna (= en liten time på dårlige "veier"). Også her startet gudstjenesten presis 9.30. Nesten 40 små og store fikk plass i det leide rommet på 10 kvadratmeter. Sangen var også her kraftfull, tre "kor" sang og vitnesbyrdene var mange. Ei kvinne var der for første gang. Hun var nettopp kommet til tro, etter en helbredelse. Etter over to timers god gudstjeneste, var det omvisning på den store flotte tomta for ny kirke - med utsikt over landsbyen. Og menighetsrådet ville ha et møte med den nye direktøren, Therese storbymisjonær og kirkepresidenten, som også var på besøk. De håper så inderlig på mer støtte til den nye kirka. Og vi forstår dem så vel, samtidig som vi må være vise i vår støtte for å hjelpe kirka til egenavhengighet. Vi avsluttet med middag og besøk hos landsbysjefen, som vi takket for fin kirketomt. Gud velsigne våre søsken i Falayan Plaque!
Fra 18. august 2009 til 27. september 2012 arbeidet vi som misjonærer for Normisjon i Mali. Roar var direktør for Normisjons arbeid i landet. Hildegunn var ansvarlig for gjestehuset i hovedstaden Bamako, der vi bodde. Bloggen gir glimt og refleksjoner fra denne tiden i Mali.
La oss likevel ta med et par sommereksempler på at kirka modnes og tar ansvar. På forsommeren hadde vi noen økonomiseminarer som synliggjorde at kirka er i ferd med å ta mer ansvar for egen fremtid. Videre er det flere menigheter og grupper som har regelmessige samlinger i misjonærenes fravær enn for noen år siden. Og i begynnelsen av august ble tre kvinner døpt i Tambaga – i regi av våre nasjonale medarbeidere. Til slutt et eksempel til etterfølgelse: Hver kveld hele året samles kirkepresidentens familie på tunet til andakt. Store og små er med både i bønnen og når tanker om Guds Ord deles.
