Varm jul !

Vi klipper fra julenummeret av  Flacke-posten advent 2009 

Julebrevet vårt kommer i år som flacke-e-post. Og det blir nok litt lengre enn våre normale julebrev, i og med at vi har opplevd flere forandringer enn normalt. Vi skriver advent, men har vært herlig fri for julereklame, nisser, glimmer og slaps. Hva da med julestemningen? Det nærmeste jeg kommer er vel da vi for ei uke siden satt rundt et bål i en khassonkélandsby med omgivelser og atmosfære mye mer lik det Jesus ble født inn i. Esler og sauer og høner og trau og strå... Men hovedsaken er at han kom – og at han satte det store skillet i verdenshistorien. Det gir glede og håp for alle mennesker og folkeslag.

Men la oss ta det fra begynnelsen og følge opp tradisjonen med julebrevet som en liten årsrapport. Våren gikk i stor grad med til forberedelser ved siden av jobb på halvtid – fransklæring, Gå Ut Senteret og bistandskurs. Og oppussing av vårt nye hjem i Nyevegen 4 på Åkra. Dit flytta vi i juni, før generalforsamling i Trondheim og ferie på Flackebo. På Sunnmøre ble det mye familiebesøk, soling, bading, fjellturer og alt det som hører til det gode liv der. I august fikk vi i siste liten leid ut huset vårt i Stavanger. Og vi fikk noen gode dager sammen med jentene og guttene våre.

Kristine går nå siste året på Lundeneset Videregående skole – en flott internatskole som lever opp til mottoet: ”Hjemmefra, men ikke alene”. Russeliv og friluftsliv, skole og jobb, venner og et mangfold av aktiviteter. Den jenta der kjeder seg ikke, selv om foreldrene er i sør og Åsbjørn er i nord (Øytun FHS).

Eline strir med krevende studier på handelshøyskolen i Bergen, og har slått til med langt bedre karakterer enn hun forventet. Hun bor sentralt med ei venninne og satser på bachelor før sommeren. Ellers jobber hun på restaurant, er aktiv i studentvelferd og trives godt mellom de syv fjell.

Hanne og Tor Halvar sørga for årets høydepunkt da lille Kasper ble født 21. juli. Han setter nå dagsorden i deres nye studentleilighet i Oslo. Sjarmtrollet får representere familien denne gangen. Hanne har i høst hatt pause i medisinstudiene og tar fatt på de to siste årene etter nyttår. Tor Halvar studerer data, men pauser seg med Kasper i  vår.

De nybakte stolte besteforeldrene fikk med seg dåpen til Kasper dagen før de satte seg på flyet til Bamako i Mali. Der leder Roar Normisjons arbeid, mens Hildegunn studerer fransk og har ansvar for gjestehuset i hovedstaden. Vi bor godt i romslig hus med hage i bydelen Korofina. Bartelemy velsigner oss med god kokkekunst og pliktoppfyllende husstell. Han har gifta seg med Salomi og fått lille Jean siden han hushjalp meg da jeg vikarierte her høsten 2004.

Den første høsten i Mali har vært begivenhetsrik og inntrykksfull. Å leve som rike i et av verdens fattigste land er både krevende og meningsfullt. I møte med mennesker som

sliter med livet kan vi ikke lukke hjertene våre. Men ofte må vi lukke lommebøkene, selv om det vil koste oss lite å hjelpe. Penger kan nemlig ødelegge holdninger og skape avhengighet. Men de kan også forandre folks hverdag, om de brukes som hjelp til selvhjelp. ’Det er forskjell på å gi mennesker fisk og å lære dem å fiske.’ ...

 

---

I Mali er folk fattige, men samtidig rike. Det kan være veldig tålmodighetskrevende å være her, men også veldig givende. Vi har mye å bidra med, men også mye å lære. Gjestfrihet for eksempel. Og kollektiv solidaritet når noen sliter. Eller å få trafikken til å flyte, selv om den er kaotisk...

---

Nå gleder vi oss stort til Eline, Kristine og Åsbjørn kommer til oss i jula – med pinnekjøtt... Vi skal feire og vi skal ture til øst og vest. Jakt og klatring blir det også. Og vi vil tenke på og skype med Kasper & co og våre kjære foreldre i Ulsteinvik og på Karmøy.

 

Vi ønsker alle dere kjære i nord

ei velsigna julehøytid og et godt nytt år!

Hildegunn (tlf. 00223  78128455, hildegunn.flacke@gmail.com) og

Roar (tlf. 00223  78798138, rflacke@gmail.com)

Blog-adresse: http://bamrof.blogspot.com  Gaver til arbeidet kan sendes til kontonr. 1503 02 13537 og merkes ”Normisjons arbeid i Mali”.

Hjelp til selvhjelp

Normisjon har 3 bistandsprosjekter i Mali med mange ulike aktiviteter som kan hjelpe folk til å hjelpe seg selv. Lese- og skriveopplæring, skoler, brønner, møller, helsehager, hygienetiltak, fødestuer, apotek, helseopplæring, kamp mot kjønnslemlestelse... Det meste sikter særlig mot kvinnene. "Hjelper du ei kvinne, hjelper du hele familien. Hjelper du en mann, hjelper du bare ham." Alt dette skjer i noen av de fattigste kommunene i dette som lenge har vært blant verdens fem fattigste land.

Og det nytter! Med relativt små ressurser er det mangfoldig tusen mennesker som har fått endret sin hverdag radikalt. Vitnesbyrdene om det var mange og sterke når vi i begynnelsen av denne måneden var på rundtur for å se på prosjektene sammen med Marianne Skaiaa fra bistandsnemnda og Nils Magnar Sture fra hovedkontoret vårt. I mange landsbyer ble vi tatt imot som konger med festkledde folk, sang, musikk, dans, jegersalutter, teater, taler og gaver i form av geiter, høner, haner, kulår og markens grøde. Det var tydelig at takknemligheten var stor, samtidig som ønskene og behovene for fremtida også ble rikelig servert.

Hele veien ble det understreket at dette ikke er vårt prosjekt, men deres prosjekt. Om ikke befolkningen selv tar ansvar, blir det ingen varig virkning av dette. Derfor begynner vi ikke noe prosjekt uten at vi har jobbet lenge og grundig med å motivere og sikre lokalt eierskap. For å lykkes med det er det nødvendig at misjonærene kommer tett innpå folket over tid, og da må de igjen kjenne både kulturen og de lokale språkene. Dette er nok en hovedgrunn til at misjonens prosjekter ofte er vel så bærekraftige som mange andre utviklingsprosjekter med hjelpearbeidere som bare er der i 2-3 år. Penger kan skade og skape avhengighet, men de kan også bidra til varig forandring om folk hjelpes til å hjelpe seg selv.

Også når vi skal bygge disipler og menigheter er det hjelp til selvhjelp som duger. Misjonæren skal ikke være den som glimrer med sitt nærvær. Samtidig har vi en viktig rolle, ikke minst som medvandrere, rådgivere, modeller og lærere. Vi skal ikke gjøre "jobben", men styrke de nasjonale, slik at de kan gjøre det. Mot slutten av turnéen vår feiret vi gudstjeneste med våre søsken i Oussoubidiania. Guds hjelp gis også når vi ikke kan hjelpe oss selv. Og den er, som de diakonale prosjektene, for alle uavhengig av tro, hudfarge, utdannelse og status.