Varm jul !

Vi klipper fra julenummeret av  Flacke-posten advent 2009 

Julebrevet vårt kommer i år som flacke-e-post. Og det blir nok litt lengre enn våre normale julebrev, i og med at vi har opplevd flere forandringer enn normalt. Vi skriver advent, men har vært herlig fri for julereklame, nisser, glimmer og slaps. Hva da med julestemningen? Det nærmeste jeg kommer er vel da vi for ei uke siden satt rundt et bål i en khassonkélandsby med omgivelser og atmosfære mye mer lik det Jesus ble født inn i. Esler og sauer og høner og trau og strå... Men hovedsaken er at han kom – og at han satte det store skillet i verdenshistorien. Det gir glede og håp for alle mennesker og folkeslag.

Men la oss ta det fra begynnelsen og følge opp tradisjonen med julebrevet som en liten årsrapport. Våren gikk i stor grad med til forberedelser ved siden av jobb på halvtid – fransklæring, Gå Ut Senteret og bistandskurs. Og oppussing av vårt nye hjem i Nyevegen 4 på Åkra. Dit flytta vi i juni, før generalforsamling i Trondheim og ferie på Flackebo. På Sunnmøre ble det mye familiebesøk, soling, bading, fjellturer og alt det som hører til det gode liv der. I august fikk vi i siste liten leid ut huset vårt i Stavanger. Og vi fikk noen gode dager sammen med jentene og guttene våre.

Kristine går nå siste året på Lundeneset Videregående skole – en flott internatskole som lever opp til mottoet: ”Hjemmefra, men ikke alene”. Russeliv og friluftsliv, skole og jobb, venner og et mangfold av aktiviteter. Den jenta der kjeder seg ikke, selv om foreldrene er i sør og Åsbjørn er i nord (Øytun FHS).

Eline strir med krevende studier på handelshøyskolen i Bergen, og har slått til med langt bedre karakterer enn hun forventet. Hun bor sentralt med ei venninne og satser på bachelor før sommeren. Ellers jobber hun på restaurant, er aktiv i studentvelferd og trives godt mellom de syv fjell.

Hanne og Tor Halvar sørga for årets høydepunkt da lille Kasper ble født 21. juli. Han setter nå dagsorden i deres nye studentleilighet i Oslo. Sjarmtrollet får representere familien denne gangen. Hanne har i høst hatt pause i medisinstudiene og tar fatt på de to siste årene etter nyttår. Tor Halvar studerer data, men pauser seg med Kasper i  vår.

De nybakte stolte besteforeldrene fikk med seg dåpen til Kasper dagen før de satte seg på flyet til Bamako i Mali. Der leder Roar Normisjons arbeid, mens Hildegunn studerer fransk og har ansvar for gjestehuset i hovedstaden. Vi bor godt i romslig hus med hage i bydelen Korofina. Bartelemy velsigner oss med god kokkekunst og pliktoppfyllende husstell. Han har gifta seg med Salomi og fått lille Jean siden han hushjalp meg da jeg vikarierte her høsten 2004.

Den første høsten i Mali har vært begivenhetsrik og inntrykksfull. Å leve som rike i et av verdens fattigste land er både krevende og meningsfullt. I møte med mennesker som

sliter med livet kan vi ikke lukke hjertene våre. Men ofte må vi lukke lommebøkene, selv om det vil koste oss lite å hjelpe. Penger kan nemlig ødelegge holdninger og skape avhengighet. Men de kan også forandre folks hverdag, om de brukes som hjelp til selvhjelp. ’Det er forskjell på å gi mennesker fisk og å lære dem å fiske.’ ...

 

---

I Mali er folk fattige, men samtidig rike. Det kan være veldig tålmodighetskrevende å være her, men også veldig givende. Vi har mye å bidra med, men også mye å lære. Gjestfrihet for eksempel. Og kollektiv solidaritet når noen sliter. Eller å få trafikken til å flyte, selv om den er kaotisk...

---

Nå gleder vi oss stort til Eline, Kristine og Åsbjørn kommer til oss i jula – med pinnekjøtt... Vi skal feire og vi skal ture til øst og vest. Jakt og klatring blir det også. Og vi vil tenke på og skype med Kasper & co og våre kjære foreldre i Ulsteinvik og på Karmøy.

 

Vi ønsker alle dere kjære i nord

ei velsigna julehøytid og et godt nytt år!

Hildegunn (tlf. 00223  78128455, hildegunn.flacke@gmail.com) og

Roar (tlf. 00223  78798138, rflacke@gmail.com)

Blog-adresse: http://bamrof.blogspot.com  Gaver til arbeidet kan sendes til kontonr. 1503 02 13537 og merkes ”Normisjons arbeid i Mali”.

Hjelp til selvhjelp

Normisjon har 3 bistandsprosjekter i Mali med mange ulike aktiviteter som kan hjelpe folk til å hjelpe seg selv. Lese- og skriveopplæring, skoler, brønner, møller, helsehager, hygienetiltak, fødestuer, apotek, helseopplæring, kamp mot kjønnslemlestelse... Det meste sikter særlig mot kvinnene. "Hjelper du ei kvinne, hjelper du hele familien. Hjelper du en mann, hjelper du bare ham." Alt dette skjer i noen av de fattigste kommunene i dette som lenge har vært blant verdens fem fattigste land.

Og det nytter! Med relativt små ressurser er det mangfoldig tusen mennesker som har fått endret sin hverdag radikalt. Vitnesbyrdene om det var mange og sterke når vi i begynnelsen av denne måneden var på rundtur for å se på prosjektene sammen med Marianne Skaiaa fra bistandsnemnda og Nils Magnar Sture fra hovedkontoret vårt. I mange landsbyer ble vi tatt imot som konger med festkledde folk, sang, musikk, dans, jegersalutter, teater, taler og gaver i form av geiter, høner, haner, kulår og markens grøde. Det var tydelig at takknemligheten var stor, samtidig som ønskene og behovene for fremtida også ble rikelig servert.

Hele veien ble det understreket at dette ikke er vårt prosjekt, men deres prosjekt. Om ikke befolkningen selv tar ansvar, blir det ingen varig virkning av dette. Derfor begynner vi ikke noe prosjekt uten at vi har jobbet lenge og grundig med å motivere og sikre lokalt eierskap. For å lykkes med det er det nødvendig at misjonærene kommer tett innpå folket over tid, og da må de igjen kjenne både kulturen og de lokale språkene. Dette er nok en hovedgrunn til at misjonens prosjekter ofte er vel så bærekraftige som mange andre utviklingsprosjekter med hjelpearbeidere som bare er der i 2-3 år. Penger kan skade og skape avhengighet, men de kan også bidra til varig forandring om folk hjelpes til å hjelpe seg selv.

Også når vi skal bygge disipler og menigheter er det hjelp til selvhjelp som duger. Misjonæren skal ikke være den som glimrer med sitt nærvær. Samtidig har vi en viktig rolle, ikke minst som medvandrere, rådgivere, modeller og lærere. Vi skal ikke gjøre "jobben", men styrke de nasjonale, slik at de kan gjøre det. Mot slutten av turnéen vår feiret vi gudstjeneste med våre søsken i Oussoubidiania. Guds hjelp gis også når vi ikke kan hjelpe oss selv. Og den er, som de diakonale prosjektene, for alle uavhengig av tro, hudfarge, utdannelse og status.

Tabaski

Det yrer av sauer og folk for tida. Sauene slutter etterhvert å yre. De blir slakta - til minne om da Abraham ofra en sau i stedet for Ismael. Ismael er sønnen som Abraham fikk med trellkvinnen Hagar og regnes som arabernes stamfar. Kjøttet deles denne helga raust med alle som ikke har, og spises som festmat. Tabaski-festen markerer også slutten på pilegrimsreisene og er muslimenes største årlige fest. Mange har vært i byen for å kjøpe seg nye klær for anledningen. Moskéene besøkes og vi hører bønnerop lang vei.

Jøder og kristne tenker at sauen ble ofra i stedet for Isak. Abraham fikk Isak med kona si, Sara, og han er stamfar til jødene. For oss kristne peker dette dramatiske offeret, som omtales i 1.Mos.22, på det som skjedde da Gud ofra sin egen sønn i vårt sted. Det er det store budskapet om soning og forsoning som alle trenger, både i Norge og Mali.

Bildet viser noen kandidater som ennå ikke er slaktet midt i den tre dager lange festen.

Maraton

Mange møter på en gang, men når folk først kommer fra alle kanter er det greit å kombinere. 8 dager med arbeidsutvalg, misjonærmøte, seminar og Comite Mixed. De to siste var sammen med nasjonale ledere og kamerunesiske misjonærer. Godt fellesskap og konstruktive samtaler om viktige tema som lederutvikling, evangeliseringsstrategi og kirkedisiplin. Johannes Redse, rektor på Gå Ut Senteret, gav oss god undervisning - bibelsk fundert og tilpasset den maliske konteksten. Noe av konklusjonen er at disippelbygging og lederutvikling henger sammen og er grunnleggende for kirka fremover, og at misjonærenes rolle er å være medvandrer, rådgiver, underviser og modell. 

Her ser du misjonærene samlet utenfor huset "vårt" - og seminardeltakere fra Bafoulabé synge på gudstjenesten i N'tomikorobougou.

Jante meg her...

Jeg funderte litt på det etter gudstjenesten i N'tomikorobougou i dag. Både nordmenn og maliere er ganske prega av tradisjoner og kultur - på godt og ondt. Vi holder oss gjerne til det vi er vant til og trygge på. Det kan være både rett og godt. Men det kan også hindre vekst. Samtidig synes jeg at jeg ser en viktig forskjell - norsk og malisk jantelov er ulik. I Norge går tradisjonalisme og jantelov hånd i hånd og preger ikke minst mange i aldersgruppen 40-50+. "Slik har vi alltid gjort det." og "Tro ikke at du er noe!". Jante kveler frimodighet og hindrer oss i å ta ut det potensialet som Gud har lagt ned i oss. I Mali fins det nok en variant av janteloven som går ut på at du ikke skal stikke deg frem og være viktigere eller rikere enn andre. Men den kveler ikke på samme generelle måte.

På en gudstjeneste her kan mye skje som vi ofte ikke opplever i Norge - ikke minst mer eller mindre spontan involvering fra salen. Mange kommer med vitnesbyrd, ber eller ber om forbønn. Nye folk presenterer seg. Dialog eller kommentarer til predikanten midt under talen. En liten hvil på benken underveis - eller ut å gå litt. Bruk av hele kroppen i lovsangen. Frimodighet i sangen som ikke alltid står i stil med kvaliteten. Ofte lurer jeg på om sangen og musikken skal være slik i denne kulturen eller om aktørene er umusikalske. Noen ganger kaotisk utakt og andre ganger taktisk nydelig. En slik fri og avslappet væremåte ser vi ikke overalt - men herlig oftere enn i gamlelandet, der jante har en dypere virkning.

Her som der ønsker vi å oppmuntre folk til å gå et skritt utenfor sin egen trygghetssone. Vi vil være med å frigjøre noe av den frosne kapitalen som fins - gullet som Gud har gitt den enkelte av oss - Guds mangfoldige nåde som vi skal tjene hverandre med. Ut med jante! Slipp livet løst - det er Guds!

På hasj

Vi går på hasj. Lørdag ettermiddag. Og så drikker vi litt etterpå. Sammen med andre tubaboer (=hvite), blant annet noen NLM-misjonærer her. Vi holder oss helst i området rundt Bamako. Og det føles veldig godt, både for kropp og sjel. Nå vet dere det. Ellers kan vi opplyse at hasj er den franske uttalen av "h" og kjelenavnet til HHH, en internasjonal turbevegelse.

Denne lørdagen droppet vi hasj og tok vår egen tur i fjellene bak Hippodrome, der vi har vår hovedbase. En nydelig tur i forfriskende vind og like utenfor en kraftig regnbyge som skylte over Bamako. Fjellene rundt her er bygd av "etasjer", og vi gikk rundt "sykehusfjellet" på nest øverste etasje i flott terreng. Skaperen har sannelig strødd ut noen godbiter i Mali også. Her er et bilde med litt av utsikten mot byen.

Helg med tre ingredienser

Hjelper du en kvinne...

Lørdag var det tid for åpnings/info-møte for det nye kvinneprosjektet i N'tomikorobougou, en bydel i Bamako. Ordfører, landsbysjefer, ledere i diverse kvinneorganisasjoner, muslimske ledere og kvinner med forventninger møtte opp til informasjon og hilsener. De mange som hadde ordet, utfordret kvinnene til å ta ansvar og myndighetene til å gi tomt til det nye prosjektet. Prosjektet vil ikke minst hjelpe kvinnene med opplæring og helseforebygging, og samordne ulike tiltak for å bedre kvinnenes situasjon i denne fattige bydelen. Foreløpig skjer det i leide lokaler. Og Therese Glendrange har ansvaret fra vår side, sammen med Marie Coulibaly. Hjelper vi kvinnene, så hjelper vi hele familien og hele landsbyen. Det er ikke alltid det skjer når vi hjelper mennene. Derfor retter mange av våre prosjekter seg nettopp mot kvinnene.

Anderledes anderledes...

Vi var forberedt på en anderledes kulturell opplevelse når kl. 20.05 endelig fant lokalene for bryllupsmiddagen vi var invitert i. Vi likte ikke at vi var fem minutter forsinka, for i invitasjonen var det presisert "20.00 presis" og brudens far hadde vært statsråd i utdanningsdepartementet... Brudgommen var en kjenning av misjonen og nettopp ferdig med medisinstudiene. Opplevelsen ble anderledes enn det vi forbandt med bryllup, men også anderledes enn det anderledes vi forventet - på to måter.

Lokalene var tomme da vi kom og uten tegn på forestående fest. Var det feil sted? Nei, de var bare forsinket, ble vi forsikret. Etter en halv time kom neste gjest - også tubago (= hvit). 21.30 begynte noen andre gjester å komme. De forventet tydeligvis forsinkelser. 22.30 kom endelig brudeparet. Det var bare det at det skulle være to brudepar, og det siste kom 23.30. Da kunne de servere middagen - som var blitt kald. Den kulturelle tolkningen vi fikk var at vi er i Afrika. Og her går ikke tida - den kommer.

Den andre kulturelle anderledersheten var at festen var preget av en ungdomskultur, som rktig nok hadde mange afrikanske innslag, men som enda mer lignet på en universell ungdomskultur. Høy musikk, mye plast og lite innhold. Og brudeparet druknet i det hele - bortsett fra at de måtte ta sine første dansetrinn (se bildet). Vi har visst rundet de femti...
Skal vi oppleve malisk bryllup, må vi til bushen, ble vi fortalt etterpå. Vi ser frem til det...

Menighet med håp...
Etter ei kort natt var det opp til gudstjeneste i den tredje menigheten vår i Bamako (de andre - se tidligere bloginnlegg). Den ligger i Falayan Plaque, halvannen mil unna (= en liten time på dårlige "veier"). Også her startet gudstjenesten presis 9.30. Nesten 40 små og store fikk plass i det leide rommet på 10 kvadratmeter. Sangen var også her kraftfull, tre "kor" sang og vitnesbyrdene var mange. Ei kvinne var der for første gang. Hun var nettopp kommet til tro, etter en helbredelse. Etter over to timers god gudstjeneste, var det omvisning på den store flotte tomta for ny kirke - med utsikt over landsbyen. Og menighetsrådet ville ha et møte med den nye direktøren, Therese storbymisjonær og kirkepresidenten, som også var på besøk. De håper så inderlig på mer støtte til den nye kirka. Og vi forstår dem så vel, samtidig som vi må være vise i vår støtte for å hjelpe kirka til egenavhengighet. Vi avsluttet med middag og besøk hos landsbysjefen, som vi takket for fin kirketomt. Gud velsigne våre søsken i Falayan Plaque!

Første bushtur

I går kom jeg (Roar) hjem fra en nyttig tur til Tambaga og Bafoulabè. Godt assistert av Gjermund Lygre og Therese Glendrange hadde jeg samtaler med ledere i kirka (EELM – Eglise Evangélique Luthérienne du Mali), staben i PSAT (hjelpeprosjektet vårt blant malinkéene) og kamerunesiske misjonærer som vi samarbeider med. Vi fikk også hilst på mange av vennene våre, både høyt og lavt på samfunnsstigen. Vi ble som vanlig her møtt med stor gjestfrihet – 2-3 middager på malivis og 4-5 tedrøser pr. dag. Og vi fikk oppleve forlovelsesfest på Babaroto-neset. 

I Tambaga hadde radioen ved en misforståelse kunngjort møte i kirka i forbindelse med at den nye direktøren skulle komme. Folk kom fra flere av landsbyene rundt. Jeg måtte improvisere en minitale. Men etterpå ble folk sendt hjem slik at distriktsstyret kunne ha sitt møte med oss.

Samtalene med kirkelederne var stasjoner på vei mot tydeliggjøring av strategien vår. Det dreide seg blant annet om rollefordeling mellom misjonærer og nasjonale, ulike spørsmålstillinger knyttet til den utadrettede virksomheten, en ny distriktsordning, helhetlig plan for lederutvikling og hvordan vi møter ledere som ”faller”. Samtalene var nyttige og klargjørende og vi fikk gode innspill til det videre arbeidet med disse temaene. I midten av november skal vi ha et seminar om mye av dette sammen med våre maliske og kamerunesiske venner.

Evangelister og menighetsledere i Tambaga-distriktet

Ansatte i PSAT

Kirkepresident Etienne Keita og meg

Abarka

Det ordet som sitter mest igjen etter noen gudstjenester her i Bamako er abarka. Det betyr takk. Når takke- og bønneemner skal deles eller når noen ber, er det abarka som er gjennomgående, for eksempel "Takk Gud for at du har vært med meg og bevart meg gjennom denne uka også!" Kanskje det er her vi har mest å lære av våre søsken - ved siden av gjestfriheten. Vi som vasser i materiell og åndelig velsignelse - har vi ikke en tendens til å ta det for gitt? De som nesten ingenting har, ser at de er avhengig av Gud og takker Ham for smått og stort. Enda en gang var det tankevekkende å være på gudstjeneste i Sikoroni, selv om jeg ikke forstår så mye når det skjer på bambara-språket. Bildet viser kvinnekoret der i frisk sang.

Muslimene er vel takknemlige i dag også. For dem er fastemåneden Ramadam over, og det feirer de i dag blant annet ved å kle seg fint og besøke hverandre i hjemmene. Bildet viser noen finkledde barn på vei til moskéen borti gata vår her.

På tirsdag er det Malis nasjonaldag som feires - med militærparade i sentrum av Bamako. De er nok takknemlige for at det franske koloniveldet tok slutt 22. september 1960. Den dagen drar Gjermund Lygre, Therese Glendrange og jeg vestover til Tambaga og Bafoulabè for å ha samtaler med lederne i kirka om spennende og viktige spørsmål. Mer om det senere. Men vær gjerne med i bønn for de dagene frem til vi er tilbake på lørdag. Abarka!

Komplisert skal det være

Fortsatt er det noen som ikke får lagt inn kommentarer på bloggen. Blogspot gjør enkelte funksjoner litt vanskelig for folk. Etter at vi har åpnet for "anonyme" kommentarer for dem som ikke har G-mail e.l., kan de som vil kommentere følge denne oppskriften forfattet av svoger og pedagog Eivind:
- gå inn på "kommentarer" som ligger nederst på nytt innlegg
- skriv det du vil i feltet under "legg inn en kommentar"
- gå inn i feltet "kommenter som" og velg profil som anonym (ligger helt nederst når du trykker på haken v)
- gå inn på forhåndsvisning og skriv bokstavene vist under "ordbekreftelse" og klikk så på "legg inn kommentar"
Vil du ikke være "anonym" er det bare å skrive navnet ditt i kommentarfeltet.
Lykke til!

Sørover til Sibi

I går, lørdag, luftet vi oss litt. Vi fikk se oss litt omkring i et spennende fjell-landskap en liten time sør for Bamako. På bildene ser dere et par av formasjonene. Jon Solve og Ingrid fikk utfolde seg litt med klatring også. Etterpå besøkte vi familien Selstø i Narena, enda lenger sør mot grensen til Guinea. Der hilste vi også på gamleordføreren, som har åpnet dørene for misjonen i det området. Veiene var gode, men HMS eksisterer neppe, heller ikke i transportbransjen.

N'tomikorobougou

Kl.9.00 presis startet gudstjenesten i N'tomikorobougou i dag. Vel 2 timer med levende og kraftfull allsang, sang av menighetens tre kor, tale, forbønn, presentasjon av alle nye, m.m. - alt på både bambara og fransk. Det var mye vi ikke fikk med oss. Men fellesskapet med de 80-90 fremmøtte opplevde vi sterkt - som for 5 år siden. Bildet nedenfor viser bambara-koret i aksjon.

N'tomikorobougou - med litt øvelse klarer man å si det uten å snuble. I denne bydelen ligger den største av de tre menighetene "våre" i Bamako. Den eldste ligger i Sikoroni og den nyeste i Falayan Plaque. Disse menighetene drives helt og fullt av maliere, men med lederstøtte av misjonærer. I dag talte Pierre Moulna, en misjonær fra en kamerunesisk misjon, som vi samarbeider med. Ellers er familien Deriaz, som er våre storbymisjonærer her, i Norge for tiden. Dette året er det Therese Glendrange som er her og følger opp lederne i tillegg til å støtte oppstarten av et kvinnerettet prosjekt i N'tomikorobougou.

Therese er også god å ha som franskstøtte innimellom - som for eksempel i morgen tidlig, da jeg skal på en mottakelse i utdanningsdepartementet. Professoren som er hoveddrivkraften i å få godkjent malinke som det 12. offisielle språket i Mali, var innom kontoret på fredag med invitasjon. Han kunne ikke få fullrost nok den innsatsen som Normisjon (ved Hølje Haugsjå) hadde gjort for malinkéspråket. Og takket være våre misjonærer ble khassonkéspråket i sin tid et skriftspråk godkjent av myndighetene. Det går ikke an å overvurdere språkets betydning for både samfunnsutvikling og menighetsbygging.

Kommentarer

Har faatt spoersmaal om hvordan en legger inn kommentarer her paa bloggen. Jeg tror det skjer ved aa trykke paa "x kommentarer" og saa skrive inn kommentaren... Har faatt mange kommentarer paa "fjesboka", men ingen her. Kanskje det ikke er saa greitt teknisk. Ellers sliter jeg med et fransk tastatur inntil videre. Men naa gjelder det aa fullfoere dette foer stroemmen gaar. Den kommer og gaar 10-20 ganger om dagen.

Gullgraving i Mali

To dager på rad har jeg nå møtt tubagoer (hvite) som har jobbet med gullgraving i Vest-Mali. Da har jeg presentert meg som en som driver med det samme - gullgraving og gullformidling. Vi graver etter gull i menneskene her. Og det er det mye av - som i Norge. Gud har gitt sine mangfoldige gaver i rikt mål til ulike mennesker. En stor del av dette ligger ubrukt, og vår oppgave er å grave det frem - oppmuntre det frem.

Det gjelder i de ulike prosjektene våre - alfabetisering, brønnbygging, helsearbeid, hagebruk... Og det gjelder når vi skal bygge disipler, ledere og menigheter. Det nytter lite hva vi gjør, om vi ikke bygger på de ressursene de har og det blir deres eget. Derfor kan vi ikke bare komme og legge igjen noen penger eller bygninger eller prosjekter. Vi vil gå tett sammen med lokalbefolkningen og grave frem det gode de har, så de kan hjelpe seg selv og andre.

Dessuten - vi vil formidle mer gull til dem. Gud har mye mer å gi - til oss alle sammen. Hans ressurser er uendelige og hans nåde er mangfoldig. Fremfor alt vil vi formidle den skatten som ikke kan kjøpes for penger og som er uforgjengelig. Den skatten har vi i leirkar, forat det skal være tydelig at vi ikke har den fra oss selv men fra Gud. Bli med på skattejakt - hos Gud, i deg selv, blant mennesker du møter og blant folkeslagene! Og del raust av det gullet du har fått!

Roar

Endelig på plass

Vi klipper fra Flacke-posten, 29. august 2009

Det tar lang tid for ei flaske på elva Niger fra Bamako via Niger, Nigeria, Atlanterhavet og til Norge. Da foretrekker vi fly og E-post.
Men ikke alt går like fort...

18. august ankom vi Bamako, hovedstaden i Mali, der vi skal bo de neste tre årene. Vi kom nesten et døgn for seint. Først måtte vi, og ettåring/lærer Ingrid, bare lære litt om det vi regner med å få en del bruk for i hverdagen her – tålmodighet. Nesten 20 timer på flyplassen i Casablanca (Marokko) med flystreik, uten informasjon, nesten ikke mat og søvn, brutte forhåpninger, savnet bagasje og frykt for mange døgn på den kaotiske flyplassen slik andre hadde opplevd. Deretter 1 ½ time svevende over Bamako i kraftig turbulens med fare for nytt opphold i et naboland.

Men alt endte bra og nå har vi det godt i et romslig og fint hus i Korofina, Rue 116, Porte 347 i Bamako. Hildegunn prøver å lære fransk og har begynt litt med jobben på gjestehuset, som ligger 3-4 km fra huset. Der er også kontoret til MPN (Mission Protestante Norvegienne), som er basen for Roar sitt arbeid. Han prøver å få oversikt og er i gang med noen av sakene som venter. Og vi har truffet mange av de fine folkene som vi skal arbeide sammen med – misjonærer, nasjonale ansatte, ledere i EELM (samarbeidskirka vår her) og andre. Så langt er det bare Therese Glendrange som er kommet etter oss. Hun utsetter hjemmeåret sitt for å følge opp menigheter og prosjekt her i Bamako. Resten av misjonærene kommer etterhvert i september.

Dagen før avreise fra Norge fikk vi med oss dåpen av Kasper - vårt første barnebarn. Skype med video hjelper oss til god kontakt og gjør lengselen mindre etter både han, jentene våre og alle dere andre vi er glade i.

Etterhvert regner vi med å skrive mer fra land og folk og misjonsarbeidet her. Dette får klare seg som en starthilsen fra oss som er så heldige å få tjene Gud og mennesker i dette spennende landet.

Hildegunn (00 223 78128455, hildegunn.flacke@gmail.com) og
Roar (00 223 78798138, rflacke@gmail.com)

Gaver til arbeidet kan sendes til kontonr. 3000 14 74207 og merkes "Flackés arbeid i Mali"

Her er et par bilder - fra huset der vi bor og vår gode hushjelp, Barthelemi, med familie.

Debut som besteforeldre

21. juli startet en ny fase av livet for Hildegunn og meg. Vi ble rett og slett besteforeldre for første gang. Men det handler ikke om oss. Det handler om lille Kasper Flacké Botnen - og foreldrene Hanne og Tor Halvar. Kasper begynte med størrelsen 3446 gram og 50 cm.

16. august blir han døpt i Oslo - dagen før vi setter oss på flyet til Bamako.

Her kommer etterhvert en mer aktiv blogg

Hildegunn og Roar forbereder seg for tiden til tjeneste for Normisjon i Mali.
Fra slutten av august 2009 er vi på plass i Bamako.
Da øker det på med stoff på disse sidene.