Jante meg her...

Jeg funderte litt på det etter gudstjenesten i N'tomikorobougou i dag. Både nordmenn og maliere er ganske prega av tradisjoner og kultur - på godt og ondt. Vi holder oss gjerne til det vi er vant til og trygge på. Det kan være både rett og godt. Men det kan også hindre vekst. Samtidig synes jeg at jeg ser en viktig forskjell - norsk og malisk jantelov er ulik. I Norge går tradisjonalisme og jantelov hånd i hånd og preger ikke minst mange i aldersgruppen 40-50+. "Slik har vi alltid gjort det." og "Tro ikke at du er noe!". Jante kveler frimodighet og hindrer oss i å ta ut det potensialet som Gud har lagt ned i oss. I Mali fins det nok en variant av janteloven som går ut på at du ikke skal stikke deg frem og være viktigere eller rikere enn andre. Men den kveler ikke på samme generelle måte.

På en gudstjeneste her kan mye skje som vi ofte ikke opplever i Norge - ikke minst mer eller mindre spontan involvering fra salen. Mange kommer med vitnesbyrd, ber eller ber om forbønn. Nye folk presenterer seg. Dialog eller kommentarer til predikanten midt under talen. En liten hvil på benken underveis - eller ut å gå litt. Bruk av hele kroppen i lovsangen. Frimodighet i sangen som ikke alltid står i stil med kvaliteten. Ofte lurer jeg på om sangen og musikken skal være slik i denne kulturen eller om aktørene er umusikalske. Noen ganger kaotisk utakt og andre ganger taktisk nydelig. En slik fri og avslappet væremåte ser vi ikke overalt - men herlig oftere enn i gamlelandet, der jante har en dypere virkning.

Her som der ønsker vi å oppmuntre folk til å gå et skritt utenfor sin egen trygghetssone. Vi vil være med å frigjøre noe av den frosne kapitalen som fins - gullet som Gud har gitt den enkelte av oss - Guds mangfoldige nåde som vi skal tjene hverandre med. Ut med jante! Slipp livet løst - det er Guds!