Hjelper du en kvinne...
Lørdag var det tid for åpnings/info-møte for det nye kvinneprosjektet i N'tomikorobougou, en bydel i Bamako. Ordfører, landsbysjefer, ledere i diverse kvinneorganisasjoner, muslimske ledere og kvinner med forventninger møtte opp til informasjon og hilsener. De mange som hadde ordet, utfordret kvinnene til å ta ansvar og myndighetene til å gi tomt til det nye prosjektet. Prosjektet vil ikke minst hjelpe kvinnene med opplæring og helseforebygging, og samordne ulike tiltak for å bedre kvinnenes situasjon i denne fattige bydelen. Foreløpig skjer det i leide lokaler. Og Therese Glendrange har ansvaret fra vår side, sammen med Marie Coulibaly. Hjelper vi kvinnene, så hjelper vi hele familien og hele landsbyen. Det er ikke alltid det skjer når vi hjelper mennene. Derfor retter mange av våre prosjekter seg nettopp mot kvinnene.
Anderledes anderledes...
Vi var forberedt på en anderledes kulturell opplevelse når kl. 20.05 endelig fant lokalene for bryllupsmiddagen vi var invitert i. Vi likte ikke at vi var fem minutter forsinka, for i invitasjonen var det presisert "20.00 presis" og brudens far hadde vært statsråd i utdanningsdepartementet... Brudgommen var en kjenning av misjonen og nettopp ferdig med medisinstudiene. Opplevelsen ble anderledes enn det vi forbandt med bryllup, men også anderledes enn det anderledes vi forventet - på to måter.
Lokalene var tomme da vi kom og uten tegn på forestående fest. Var det feil sted? Nei, de var bare forsinket, ble vi forsikret. Etter en halv time kom neste gjest - også tubago (= hvit). 21.30 begynte noen andre gjester å komme. De forventet tydeligvis forsinkelser. 22.30 kom endelig brudeparet. Det var bare det at det skulle være to brudepar, og det siste kom 23.30. Da kunne de servere middagen - som var blitt kald. Den kulturelle tolkningen vi fikk var at vi er i Afrika. Og her går ikke tida - den kommer.
Den andre kulturelle anderledersheten var at festen var preget av en ungdomskultur, som rktig nok hadde mange afrikanske innslag, men som enda mer lignet på en universell ungdomskultur. Høy musikk, mye plast og lite innhold. Og brudeparet druknet i det hele - bortsett fra at de måtte ta sine første dansetrinn (se bildet). Vi har visst rundet de femti...
Skal vi oppleve malisk bryllup, må vi til bushen, ble vi fortalt etterpå. Vi ser frem til det...
Menighet med håp...
Etter ei kort natt var det opp til gudstjeneste i den tredje menigheten vår i Bamako (de andre - se tidligere bloginnlegg). Den ligger i Falayan Plaque, halvannen mil unna (= en liten time på dårlige "veier"). Også her startet gudstjenesten presis 9.30. Nesten 40 små og store fikk plass i det leide rommet på 10 kvadratmeter. Sangen var også her kraftfull, tre "kor" sang og vitnesbyrdene var mange. Ei kvinne var der for første gang. Hun var nettopp kommet til tro, etter en helbredelse. Etter over to timers god gudstjeneste, var det omvisning på den store flotte tomta for ny kirke - med utsikt over landsbyen. Og menighetsrådet ville ha et møte med den nye direktøren, Therese storbymisjonær og kirkepresidenten, som også var på besøk. De håper så inderlig på mer støtte til den nye kirka. Og vi forstår dem så vel, samtidig som vi må være vise i vår støtte for å hjelpe kirka til egenavhengighet. Vi avsluttet med middag og besøk hos landsbysjefen, som vi takket for fin kirketomt. Gud velsigne våre søsken i Falayan Plaque!
