Tabaski

Det yrer av sauer og folk for tida. Sauene slutter etterhvert å yre. De blir slakta - til minne om da Abraham ofra en sau i stedet for Ismael. Ismael er sønnen som Abraham fikk med trellkvinnen Hagar og regnes som arabernes stamfar. Kjøttet deles denne helga raust med alle som ikke har, og spises som festmat. Tabaski-festen markerer også slutten på pilegrimsreisene og er muslimenes største årlige fest. Mange har vært i byen for å kjøpe seg nye klær for anledningen. Moskéene besøkes og vi hører bønnerop lang vei.

Jøder og kristne tenker at sauen ble ofra i stedet for Isak. Abraham fikk Isak med kona si, Sara, og han er stamfar til jødene. For oss kristne peker dette dramatiske offeret, som omtales i 1.Mos.22, på det som skjedde da Gud ofra sin egen sønn i vårt sted. Det er det store budskapet om soning og forsoning som alle trenger, både i Norge og Mali.

Bildet viser noen kandidater som ennå ikke er slaktet midt i den tre dager lange festen.

Maraton

Mange møter på en gang, men når folk først kommer fra alle kanter er det greit å kombinere. 8 dager med arbeidsutvalg, misjonærmøte, seminar og Comite Mixed. De to siste var sammen med nasjonale ledere og kamerunesiske misjonærer. Godt fellesskap og konstruktive samtaler om viktige tema som lederutvikling, evangeliseringsstrategi og kirkedisiplin. Johannes Redse, rektor på Gå Ut Senteret, gav oss god undervisning - bibelsk fundert og tilpasset den maliske konteksten. Noe av konklusjonen er at disippelbygging og lederutvikling henger sammen og er grunnleggende for kirka fremover, og at misjonærenes rolle er å være medvandrer, rådgiver, underviser og modell. 

Her ser du misjonærene samlet utenfor huset "vårt" - og seminardeltakere fra Bafoulabé synge på gudstjenesten i N'tomikorobougou.

Jante meg her...

Jeg funderte litt på det etter gudstjenesten i N'tomikorobougou i dag. Både nordmenn og maliere er ganske prega av tradisjoner og kultur - på godt og ondt. Vi holder oss gjerne til det vi er vant til og trygge på. Det kan være både rett og godt. Men det kan også hindre vekst. Samtidig synes jeg at jeg ser en viktig forskjell - norsk og malisk jantelov er ulik. I Norge går tradisjonalisme og jantelov hånd i hånd og preger ikke minst mange i aldersgruppen 40-50+. "Slik har vi alltid gjort det." og "Tro ikke at du er noe!". Jante kveler frimodighet og hindrer oss i å ta ut det potensialet som Gud har lagt ned i oss. I Mali fins det nok en variant av janteloven som går ut på at du ikke skal stikke deg frem og være viktigere eller rikere enn andre. Men den kveler ikke på samme generelle måte.

På en gudstjeneste her kan mye skje som vi ofte ikke opplever i Norge - ikke minst mer eller mindre spontan involvering fra salen. Mange kommer med vitnesbyrd, ber eller ber om forbønn. Nye folk presenterer seg. Dialog eller kommentarer til predikanten midt under talen. En liten hvil på benken underveis - eller ut å gå litt. Bruk av hele kroppen i lovsangen. Frimodighet i sangen som ikke alltid står i stil med kvaliteten. Ofte lurer jeg på om sangen og musikken skal være slik i denne kulturen eller om aktørene er umusikalske. Noen ganger kaotisk utakt og andre ganger taktisk nydelig. En slik fri og avslappet væremåte ser vi ikke overalt - men herlig oftere enn i gamlelandet, der jante har en dypere virkning.

Her som der ønsker vi å oppmuntre folk til å gå et skritt utenfor sin egen trygghetssone. Vi vil være med å frigjøre noe av den frosne kapitalen som fins - gullet som Gud har gitt den enkelte av oss - Guds mangfoldige nåde som vi skal tjene hverandre med. Ut med jante! Slipp livet løst - det er Guds!