De penga...

I ”pengegaloppen” slås det fast at 'de penga' er ”til bekymring for fattig og for rik”. Bibelen fremstiller rikdom som en velsignelse, som også kan bli en forbannelse. Slik er det med alle Guds velsignelser når de ikke brukes etter Skaperens hensikt. Og i Luk.12 presenteres vi for både den fattiges og den rikes materialisme, med Guds resept på utfordringen.

Kontrasten er stor mellom et av verdens fattigste land, Mali, og et av verdens rikeste land, Norge. En ting er det synlige gapet mellom overflod og nød. Men også ulikheten i folks forhold til materielle goder. I den rike delen av verden er individualismen og den private eiendomsretten åpenbar. I Afrika er det kollektivismen og relasjonene som på godt og ondt dominerer. Eier du noe, eier langt på vei storfamilien og vennene dine det også. Den som har det største behovet først, får det den trenger. Dette er en kulturell verdi, som gir en viss sosial trygghet og bidrar til at forskjellene ikke blir så store. Samtidig hindrer det planlegging, initiativ og utvikling, fordi det alltid er noen som har et umiddelbart behov.

Samtidig er det mye som er likt. Bekymringene har vi like mye i Norge som i Mali, om enn på ulikt vis. Og penger står i fare for å bli en forbannelse overalt. I rike land er den utfordringen åpenbar. Her i Mali skal du ikke være lenge før du ser det samme. Pengene er nødvendig for utvikling, men kan også være det største hinderet og ødelegge mye. Her bare litt om et par sider ved det.

Penger kan ødelegge holdninger og initiativ. Å gi penger til tiggere for eksempel. Det kan gi en umiddelbar hjelp – om de da ikke går til en av bakmennene som organiserer tigging. Daglig sendes barn ut på gata av voksne bakmenn, flokkvis og med standard utstyr. Samtidig kan gaver til tiggere være med å opprettholde tiggerkulturen i stedet for å hjelpe folk til å hjelpe seg selv. Initiativløshet er også et biprodukt av den nevnte kollektivismen, og av en skjebnetro som her ofte er knyttet til troen på den utilnærmelige Allah.

Penger kan videre skape avhengighet. Afrika har sett mange institusjoner og prosjekter, som lokalbefolkningen ikke har hatt muligheter for å følge opp. Når pengene utenfra stopper opp, blir de stående som monumenter etter ”tubaboene” (de hvite). Derfor er vi opptatt av at alle våre prosjekter bidrar til egenavhengighet og hjelper folk til å hjelpe seg selv. Se lenger ned i bloggen for mer om det.

Også i det kirkebyggende arbeidet er det viktig å ikke bruke penger på slikt som kirka selv ikke kan følge opp. Egenavhengighet er en viktig målsetting i møte med EELM, den evangelisk lutherske kirka som er en frukt av Normisjons arbeid i Mali. Samtidig vet vi at den fortsatt lenge vil være avhengig av vår støtte – både til lederutvikling, undervisning og rådgivning, men også økonomisk. Nesten hver gang vi som misjonærer møter ledere i kirka, er pengespørsmål i fokus. Det har utfordret relasjonene og det fokuset vi ønsker å ha i møte med våre medarbeidere i kirka. Derfor har vi nå vedtatt en ordning som ansvarliggjør kirka, angir en retning mot egenavhengighet og klargjør slik at antall spørsmål kan reduseres.

Det er krevende å balansere og finne trygghet i en god praksis i pengespørsmål. Vi ønsker ikke å lukke hjertet når vi daglig møter noen som har det vondt. Og det er så lite som skal til for at vi med vår overflod kan utgjøre en betydelig forskjell i møte med den daglige nøden. Samtidig kjenner vi farene og vet vi at vi heller bør hjelpe på en mer langsiktig måte. Derfor er vi i ferd med å klargjøre noen retningslinjer for misjonærene for ulike typer ytelser.

Og vi utfordrer misjonsvenner og besøkende her til å gi gjennom de vanlige kanalene. Bruk kontonummer 1503 02 13537 og merk gjerne giroen med ”Normisjons arbeid i Mali” eller en annen øremerking (se prosjekter på www.normisjon.no/mali). Unntaksvis åpner vi for direkte gaver utenom budsjettet, men da skal det klareres av oss, slik at det kan bli til best mulig hjelp. Husk: Med små midler kan du gjøre en stor forskjell!

Fulanere på flyttefot med det de eier

"Men inni er de like..."

Staben til Siby

I går var vi på stabstur til Siby. Alle nasjonalt ansatte og misjonærer i Bamako pluss Amadou og Gjermund fra Bafoulabé turet i vei til dette flotte fjellstedet. Og vi fikk oppleve mer enn søyle, ark og klatring som vi har skrevet om her i bloggen før. Spennende søylehuler åpenbarte seg inne i ark-kollossen. Der har ofringer og spådom vært praktisert i uminnelige tider i animistisk ånd - om enn mindre nå etter islams inntog. Vi besøkte også "gamle Siby" med ovner til utvinning av jern fra fjellene i området. Turen ble en god avveksling fra hverdagens utfordringer og styrket fellesskapt mellom oss.

Bon voyage

Julebesøket vårt er godt fornøyd når de setter seg på flyet i natt. Eline til Bergen, Kristine til Lundeneset og Åsbjørn til Alta. Selve julefeiringen starta med nattfest på kirketomta i N'tomikorobougou med andakt, teater og mye sang og musikk. Vel halvparten av de om lag 150 fremmøtte kom seg opp til julegudstjenesten morgenen etter. Der sang fire kor, pluss at hvert av de 7-8 folkeslagene som var til stede fremførte en julesang på sitt språk. Etterpå var det festmiddag for alle.

Litt om opplevelsene som bleikansiktene fra nord fikk med seg ellers. Før juledagene opplevde vi 'Dogonland' med sin særpregede urkultur. Hushjelpen vår, Barthelemy, er dogon og var med som guide. På hjemveien besøkte vi Djenne-moskéen, etter sigende verdens største bygning i leire. Den årlige restaureringen etter regntida var ennå ikke ferdig.

I romjula gjorde vi 'Malinkéland'. Der kom vi tettere inn på folk enn vi ofte gjør i byen. Tedrøs og malisk bespisning. Flotte folk og nydelig natur. Og vi så en del resultater av prosjektarbeidet, som har forandret mange menneskers hverdag. For eksempel brønner som Kristine og Åsbjørn har vært med og støttet gjennom Kompis.

Et annet høydepunkt var 'Bali', ei paradisøy i den enorme Manantalidammen. 25-30 landsbyer gikk i sin tid med for å gi strøm til Mali, Senegal og Mauretania - blant annet landsbyen til kirkepresidenten vår. På 'Bali' ble det bading og soling sammen med familien Haugsjå. Hølje, Kristine, Åsbjørn og Roar ble igjen og overnattet under åpen himmel, fullmåne og stille musikk fra fugler og dyr. Dagen etter jaktet vi på 'Grisøya'. Der fikk vi nyte - noe som skal være viktigere enn å skyte. Vi så blant annet apekatter og klippegrevling i hopetall.

Men bare et av øyas mange vortesvin kom vi over. Eller rettere sagt - det kom over meg, Roar. I hvert fall nesten. Hølje kom over det og det ble skremt ned mot meg. Da det fikk øye på meg, bråsvingte det og skrenset et par meter fra meg, før det forsvant i buskaset. Jeg rakk ikke å bli redd for å bli spiddet av beistet. 2-3 sekunder var heller ikke nok til å avsikre og skyte for en som da hadde hatt ei hagle i hånda for første gang i bare ti minutter. Et minne for livet, som fort kan spinnes til en mer dramatisk jakthistorie når den skal gjenfortelles for barne- og oldebarn.


Etter nyttårsfeiring med misjonærkolleger og andre besøkende på gjestehuset, fikk Kristine og Åsbjørn tatt seg ut med klatring i Siby. De imponerte med å beklatre klipper med vanskelighetsgrad 6a+. Det er ikke bare Sunnmørsalpene som teller nå. Og da har vi ikke skrevet noe om møtet med falske eller korrupte politifolk, markedsliv, badeliv, trafikk, magesjau... Men da hadde enda flere falt av lasset...

Kjappe sluttkommentarer fra de Norgesfarende like før avreise:
Kristine: Bamako er bra, men bushen er best. Dyra er flotte, men menneskene gir størst inntrykk. Fourou-fourou er godt for munnen, men ikke for magen.
Åsbjørn: Mmmmm, kultur!
Eline: Mmmmm, peanøttsaus!