Bon voyage

Julebesøket vårt er godt fornøyd når de setter seg på flyet i natt. Eline til Bergen, Kristine til Lundeneset og Åsbjørn til Alta. Selve julefeiringen starta med nattfest på kirketomta i N'tomikorobougou med andakt, teater og mye sang og musikk. Vel halvparten av de om lag 150 fremmøtte kom seg opp til julegudstjenesten morgenen etter. Der sang fire kor, pluss at hvert av de 7-8 folkeslagene som var til stede fremførte en julesang på sitt språk. Etterpå var det festmiddag for alle.

Litt om opplevelsene som bleikansiktene fra nord fikk med seg ellers. Før juledagene opplevde vi 'Dogonland' med sin særpregede urkultur. Hushjelpen vår, Barthelemy, er dogon og var med som guide. På hjemveien besøkte vi Djenne-moskéen, etter sigende verdens største bygning i leire. Den årlige restaureringen etter regntida var ennå ikke ferdig.

I romjula gjorde vi 'Malinkéland'. Der kom vi tettere inn på folk enn vi ofte gjør i byen. Tedrøs og malisk bespisning. Flotte folk og nydelig natur. Og vi så en del resultater av prosjektarbeidet, som har forandret mange menneskers hverdag. For eksempel brønner som Kristine og Åsbjørn har vært med og støttet gjennom Kompis.

Et annet høydepunkt var 'Bali', ei paradisøy i den enorme Manantalidammen. 25-30 landsbyer gikk i sin tid med for å gi strøm til Mali, Senegal og Mauretania - blant annet landsbyen til kirkepresidenten vår. På 'Bali' ble det bading og soling sammen med familien Haugsjå. Hølje, Kristine, Åsbjørn og Roar ble igjen og overnattet under åpen himmel, fullmåne og stille musikk fra fugler og dyr. Dagen etter jaktet vi på 'Grisøya'. Der fikk vi nyte - noe som skal være viktigere enn å skyte. Vi så blant annet apekatter og klippegrevling i hopetall.

Men bare et av øyas mange vortesvin kom vi over. Eller rettere sagt - det kom over meg, Roar. I hvert fall nesten. Hølje kom over det og det ble skremt ned mot meg. Da det fikk øye på meg, bråsvingte det og skrenset et par meter fra meg, før det forsvant i buskaset. Jeg rakk ikke å bli redd for å bli spiddet av beistet. 2-3 sekunder var heller ikke nok til å avsikre og skyte for en som da hadde hatt ei hagle i hånda for første gang i bare ti minutter. Et minne for livet, som fort kan spinnes til en mer dramatisk jakthistorie når den skal gjenfortelles for barne- og oldebarn.


Etter nyttårsfeiring med misjonærkolleger og andre besøkende på gjestehuset, fikk Kristine og Åsbjørn tatt seg ut med klatring i Siby. De imponerte med å beklatre klipper med vanskelighetsgrad 6a+. Det er ikke bare Sunnmørsalpene som teller nå. Og da har vi ikke skrevet noe om møtet med falske eller korrupte politifolk, markedsliv, badeliv, trafikk, magesjau... Men da hadde enda flere falt av lasset...

Kjappe sluttkommentarer fra de Norgesfarende like før avreise:
Kristine: Bamako er bra, men bushen er best. Dyra er flotte, men menneskene gir størst inntrykk. Fourou-fourou er godt for munnen, men ikke for magen.
Åsbjørn: Mmmmm, kultur!
Eline: Mmmmm, peanøttsaus!